Kenneth Steven
Translated by Kenneth Steven
-
NIGHT NEED / NATTNØD
No
need
night
cry
suck
breath
suckle
cry
the child’s cry
the suck of me in bed
in sleep?
the baby hand waves randomly
opens and closes
like finger play
that blind hand
stretches up to take
hold of something
the arm in a straight line up
towards my throat
I want to grasp something too!
I greet you
there you are
here am I? and
my
child
that cry is a sword
blade sharp
coming against me
that cry is thick
a thick fog
across my brain
nature creates
the philospher says
through violence and destruction:
the female womb’s explosion
birth is sovereign
something the woman always
must submit to and
all this belongs of course
in the contract of give and take
between mother and child
the baby cries
and I? fall and fall and fall
in all eternity
all kinds of falling apart
no schism between body and mind
just pains that can be measured
the little fear
of losing everything
the last bit of self? of hope
of the new contract with the child
new contact with
myself
the mother
now I’m on the verge
of sleeping
never
night sweat
a little pool beneath me in the bed
I must have slept
over an hour
I cry out
not
climb onto a distant island
disappear down a hole
tighten my tummy
fasten my body
take the child to me
when the cry comes
the eyes look at me
does baby see me? no
baby breathes on me
with its eyes
baby stares at the air
as if the air were its mother
in the way it stares at me
as if I were air
mummy suckle
mummy? I don’t say
I say that I
will just go in for a bit to the kitchen
I will just
I release-ness
tearing-awayness?
my body’s unpretentious ancestry
are mothers and now
all my forebears gathered
this night
around me
as though I burn
for them too
the book tells me:
most children react to
the limited gratification
of their needs with
an extreme rage
an extreme rage
that is based on
an understanding that
the mother’s holding back
something that’s in
her reach to give
oh
to contain the rage of an infant!
the child cries
the child suckles
the child cries
the child suckles
the child cries
the night is round
the child
a baby animal?
there are no words
in waking or sleeping
only words about night
I save all my days to nights
say here is your day!
now you can eat in peace and quiet
dear night
. . .
The mother’s speech is wakened by a cry:
a child comes to the world
between defecation and urination
writes the philosopher
the only entrance
to dry mechanical
society and to beauty
comes into existence as slime
meets for the first time
the starched clean hospital towels
as nature’s rawness is torn out
of the feathered splendour of rationality and
the shadowy pattern of that cry
makes its fashionable entrance
no the child did not come out by itself
the child was a rod
one hour
two hours
five
fourteen hours in all?
good rides
interesting rides
my body swung itself
my body billowed
after music from existence’ starting point
an unheard spastic dance
a violent séance
like blows from inside
great and growing body blows
in shorter and shorter sequences
the measuring apparatus’ green pulse line lets me know
a hard ride’s coming
jump into it
full tilt
through a blood-spattered landscape
a fantastic ride!
no obstacles
just ride and ride and ride and ride
right till the speed lessens
we ride downwards?
what about the child
why doesn’t the child come out
down below?
it’s all the way down
don’t push
push now!
But the child sits tight in the canal
the body’s battling goes on standby
only breathing fights on
devouring stomach drags from the
explosive ten centimetre opening
to the crown of the head
breath is a staff to grasp hold of and
the child is all but out
ride on, body!
ride on, bloody hell
but the horse is tired
the work horse snorts
stamps its hooves
stands still resting
forelegs creaking
the cramps all but still
the ride cancelled
the body’s work lost
and then all the doctors flap into the room
I’m tipped over onto my back
my legs lifted into stirrups and spread
instruments clink and gleam
strict orders about precise breathing and pushing
one snip
the suck of a vacuum and
three tears
as the child is pulled out
from the birth canal
to air
breast
greetings
now the boy is sitting
on the floor and smiling
my eyes can’t get enough
of licking him
I put the boy away
on the lap of his father
his brother
an aunt
the greater the distance the greater the love?
as though I would share my harvest
with all around me
family and strangers
on the train
it’s common sense that makes me weak-willed
my injured womb
that renders me unafraid and
care that pours out
in exaggerated calm
baby gets a tooth
gets two teeth
baby puts the newspaper in its mouth
baby puts a teddy bear in its mouth
a toy bath duck
a sock?
dad’s nose
in its mouth
baby thumps the table with a ladle
baby’s hands reach up
for a cup
a rattle
for mimicked facial expressions
baby tries its voice
sings in the morning
sings to the ceiling
strange sounds from distant mountains
out of tune and all its own
a made-up composition
never to be heard again
when I turn to the child
a life is blown into its face
a great eternity?
is put between us
now the child grieves
for the lost breast
the rationing of milk
the crying totters
creeps away
disappears among the trees
into the shadows
the cry invokes the complaint
the complaint takes centre stage
weaning is the heaven of complaint
the complaint’s solo is sentimental and forgettable
the child’s sorrow is my care
my will? no
I will!
not
for the cry stands connected to will
care is saved by the disintegration of will
care is the country where all mothers’ mother instinct
holds together
when care wins over will
that cry can grow uncontrollably
that cry is a loner
one lonely horseman!
the cry wanders off to distant lands
desert steppes
forgets its origins
rages onwards
the cry knows no boundaries
to cry is to slaughter
all confrontation
all comfort
the cry’s eternal fight against being comforted
obviously has a theatrical zenith
when it settles with the lullaby
when the body grows heavy and slack and
the regulated breathing
becomes the nursery’s clockwork
yes, the cry knows its battleground
always at the entrance to sleep
the cry’s pain rests
when the cry dies language comes to life
is this the beautiful reality of infancy?
need soon comes back
secure enough in the hand of night
it’s these that are the conditions of motherhood
the philosopher writes
the mother-child club’s hallelujah
I will protect you!
care’s shadowy alter ego
no this isn’t care
it is necessity
total care does not exist
subjectivity’s superiority fails
and the mother’s instinct’s instinct
mamma is here
am I not?
Translated by Kenneth StevenNei
nød
natt
skrik
sug
pust
amme
skrike
skriket i barnet
suget i meg i senga
i søvne?
bebihånda veiver vilkårlig
åpner og lukker seg
som fingerspill
den blinde hånda
strekker seg opp og vil gripe
tak i noe
armen i strak linje opp
mot halsen min
jeg vil også gripe noe!
jeg hilser deg
der er du
her er jeg? og
spedbarnet
mitt
skriket er et sverd
sylskarpt
som fektes mot meg
skriket er tjukt
en tjukk tåke
over hjernen min
naturen skaper
sier filosofen
gjennom vold og ødeleggelse:
kvinnekjønnets eksplosjon
fødselen er en enehersker
som kvinnen alltid
må underlegge seg og
alt dette hører selvsagt hjemme
i gi-og-gi-kontrakten
mellom moderen og barnet
bebien skriker
og jeg? faller og faller og faller
i all evighet
all slags oppløsning
ingen splittelse mellom kropp og psyke
kun de målbare smertene
den lille redselen
for å miste alt
siste rest av seg? av håp
om ny kontrakt med barnet
ny kontakt med
meg selv
moderjeget
nå er det like før
jeg sovner
aldri
nattsvetten
en liten dam under meg i senga
jeg må ha sovet
over en time
jeg skriker
ikke
jeg reiser til en øde øy
forsvinner ned i et hull
spenner magen
kniper kroppen
tar barnet til meg
når skriket kommer
øynene kikker på meg
ser bebien meg? nei
bebien puster på meg
med øynene sine
bebien stirrer på lufta
som om lufta var dens mor
slik den stirrer på meg
som om jeg var luft
mamma ammer
mamma? sier jeg ikke
jeg sier jeg
skal bare inn på kjøkkenet litt
jeg skal bare
jeg-løsheten
-løsrivelsen?
min kropps beskjedne urslekt
er mødrene og
nå er alle forføderskene mine samlet
denne natta
rundt meg
som om jeg brenner
for dem også
boka forteller meg:
de fleste barn reagerer på
den begrensede tilfredsstillelsen
av sine behov med
et ekstremt raseri
et ekstremt raseri
som er basert på
en oppfatning om at
moderen holder tilbake
noe det er innen
hennes rekkevidde å gi
åh
å holde ut et spedbarns raseri!
barnet skriker
barnet suger
barnet skriker
barnet suger
barnet skriker
natta er rund
barnet
et bebidyr?
det fins ikke ord
i våkning eller sovning
det fins bare ord om natta
jeg sparer alle dagene til natta
sier her er dagen din!
nå kan du spise i ro og mak
kjære natt
. . .
moderens tale våkner av skriket:
barnet ankommer verden
mellom avføring og urin
skriver filosofen
den eneste inngangen
til det tørre mekaniske
samfunnet og skjønnheten
oppstår idet slimet
første gang møter
de stive reine sykehushåndklærne
idet naturens råhet flerres ut
av rasjonalitetens fjærprakt og
skrikets skyggefulle mønster
gjør sin fasjonable entré
nei barnet kom ikke ut av seg selv
barnet var en stanger
én time
to timer
fem
fjorten timer alt i alt?
gode rier
interessante rier
kroppen min svingte seg!
kroppen bølget
etter musikk fra eksistensens startpunkt
en uhørt spastisk dans
en voldelig seanse
som slag innenfra
hamrende kroppsattakk
massive økende korpuskast
i kortere og kortere sekvenser
måleapparatets grønne pulslinje gir meg beskjed:
nå kommer en pressri
hopp i den
full galopp
gjennom blodferske landskap
et fantastisk ritt!
ingen hindringer
bare ri og ri og ri og ri
helt til farten minker
rir vi nedover?
hva med barnet
hvorfor kommer ikke barnet ut
lenger ned?
det er helt nede
ikke press
press nå!
men barnet sitter fast i kanalen
legemsslaget står standby
bare pusten kjemper videre
slukende magedrag fra den
sprengfylte ticentimetersåpninga
opp til issen
pusten er en stang å holde fast i og
barnet er nesten ute
ri på kropp!
ri for pokker
men hesten er sliten
gampen pruster
stamper med hovene
står på stedet hvil
forbeina knekker
krampene nærmest flate
rittet er avlyst
kroppsarbeidet tapt
og da fyker legen inn på rommet
kroppen veltes over på ryggen
beina løftes opp i skåler og spres
instrumenter klirrer og blinker
strenge beskjeder om presise pust og press
ett klipp
ett vakuumsug og
tre rifter
når barnet røskes ut
gjennom kjøttunnelen
til luft
bryst
hilsninger
nå sitter gutten
på gulvet og smiler
øynene mine får aldri nok
av å slikke ham
jeg setter gutten bort
på fanget til faren
broren
en tante
jo større avstand dess større elsk?
som om jeg vil dele grøden min
med alle rundt meg
familie og fremmede
på toget
det er fornuften min som gjør meg viljeløs
det skadede kjønnet mitt
som gjør meg uredd og
omsorg som renner ut
i overdreven byssing
barnet får en tann
får to tenner
barnet putter avisa i munnen
barnet putter en bamse i munnen
en badeand
en sokk?
pappas nese
i munnen
barnet banker med en sleiv i bordet
barnets hender strekker seg
etter en kopp
en rangle
etter ansiktsmimikker
barnet prøver stemmen
synger om morgenen
synger til taket
merkelige lyder fra fjerne fjell
ustemte og egenartede
en fri nåkomposisjon
som aldri vil kunne høres igjen
når jeg snur meg mot barnet
blåses et liv inn i ansiktet
en stor evighet?
legger seg mellom oss
nå sørger barnet
over det tapte brystet
melkerasjoneringa
skriket vakler
sniker seg av gårde
forsvinner mellom trærne
inn i skyggen
skriket kaller på klagen
klagen inntar scenen
avvenningskuren er klagens himmel
klagens solo er sentimental og forglemmelig
barnets sorg er min omsorg
min vilje? nei
jeg vil!
ikke
for skriket står aldri i forbindelse med viljen
omsorgen reddes av viljens oppløsning
omsorg er landet hvor alle mødres morsinstinkt
holder samling
når omsorgen vinner over viljen
kan skriket utfolde seg hensynsløst
skriket er en einstøing
en ensom rytter!
skriket gjør vandringer til fjerne land
ørkenstepper
glemmer sitt opphav
raser videre
skriket har ingen grenser
å skrike er å slakte
all motstand
all lulling
skrikets evige kamp mot byssinga
har selvsagt et teaterlignende høydepunkt
når det dankes ut av byssanlull
når kroppen blir tung og slapp og
den jevne pusten
blir barnerommets urverk
ja skriket kjenner sin slagmark
alltid ved søvnens åpning
skrikets vonde hvile
når skriket dør livner språket
er det dette som er spedbarnsskjønnhetens virkelighet?
nøden kommer snart tilbake
trygt i hånda til natta
det er dette som er moderskapets vilkår
skriver filosofen
mor-barn-klubbens halleluja
jeg skal beskytte deg!
omsorgens skyggefulle alter ego
nei dette er ikke omsorg
det er nødvendighet
fullstendig omsorg fins ikke
subjektivitetens overlegenhet overstyrer
også moderinstinktets instinkt
mamma er her
er jeg ikke?
-
The First Connector / Den Første Berører
1.
One. It. It’s something. Something it is. Small it is. A small it. Getting bigger and bigger. A small now. A small here. Here it is. It’s here. It’s me. I’m it. Growing bigger and more and longer and lasting and lasting. A small bit of water life. Swimming round. Gaping wide.
First soft.
Then a clump.
Then flowing out.
Incomprehensibly.
I am The First Connector.
The original seed,
the primeval skin cell,
that existed before everything happened,
before the mother cell,
before heaven, before earth, before the gods, before people, and long before there was understanding.
And no-one can take me apart, bit by bit, like some compound personality.
I die and rise again every second.
I have self-existed as long as I can remember.
For I wasn’t born, I was created
as an apple falls to the ground when ripe.
Soundless,
just beginnings
and cellulose veils.
2.
A mucous membrane sheeth enveloped me,
sound and smell were made manifest.
Warmth rose in the redness,
movement in the greenness,
mood in the blackness.
And when these mingled, seed shone out like some grey snake.
When all this had happened, the rest could keep happening;
what was on the outside separated from what was inside.
Someone said what was outside resembled a swamp,
others that colonies had come suddenly from the east,
flagella settling with those from the north.
There was engagement and closeness across shapes and strengths.
Already I had become many,
and our smell was dreadful to begin with.
Like asparagus.
3.
After three years all the colours bowed to the blue
that had grown into powerful feelings.
And it was then we began to spread in another way from before.
Like flies.
Everything began to lose lucidity.
Colours ceased to have clarity and trembling grew unmotivated,
like a sea of small stings rearing and crashing against one another.
Completely out of control, almost chaotic.
As though we were fighters, as if it really was war?
Many were killed,
eaten dead or alive.
We certainly had no plans or ideas.
We simply kept growing.
Many wished for something, but most only wanted to be with the others,
as close as possible.
Then there was one who got up and said: we haven’t come here to die, surely?
Then another said: don’t touch me!
Yes, there are always some rebels, you know.
We who knew nothing else lumped even closer together;
the viscous slime gurgled around us.
The fatty membrane tightened.
We were afraid all right, but
none of us doubted the genetic material.
4.
It wasn’t easy to withdraw from there.
But those who managed were strong enough to take the nearest with them;
they held the fissure open, took hold of the next hand and helped them out.
And the next one, and the next.
Beyond the slime we saw nothing but an unbearably beautiful light.
Our eyes shrivelled; we knew we didn’t need them.
The membrane was strong enough to tolerate
the rays of the heavens
and the sound of the forest.
It was then the sun closed its eye for the first time,
and birds began crawling up from the sea.
They sang for all of us who came so much later and had so little awareness,
pathetic attempts that we really are.
Then the great whale said:
Come, let us swim further out and play with the other strange creatures.
And so it went on.
The rest is wind in the aspen leaves and the growing noise of the city
written in the depths of tree rings, light year by light year.
5.
Here I sit now: on a soft red flannel pillow in the deepest interior,
knitting woollen socks for all my billions of siblings’ children.
Oh yes, you can reckon many have passed away over time.
Fortunately I’ve never bothered about numbers and measurements.
I’m just one who expands unconditionally,
hoping those who come after me know tenderness,
just a grazing or two
now and again in the course of their hour-long existence.
In here,
in my little chamber,
is namely the germ of the sense not yet discovered.
The opened circuit or the trembling substance, you could perhaps call it.
A tunnel of feeling to lead the ego to that place it never reaches.
No, there aren’t many who manage to get here
behind the bacteria veil.
To do that you really have to concentrate!
Or better still relax, just breathe the amoebic breath an embryo masters so easily.
I understand all those who are sceptical or nervous stepping over the threshold to a new
dimension,
but I can assure you there are no books about it.
No knowledge to acquire, no purpose,
just a kind of deep and gathered awakening.
Warm as wool water.
Eerie as lysosome plumage.
Beautiful as the aria of anxiety.
Translated by Kenneth Steven1.
Ett. Det. Det er noe. Noe er det. Litt er det. Et lite det. Som blir større og større. Et lite nå. Et lite her. Her er det. Det er her. Det er jeg. Jeg er det. Som blir større og mer og lengre og varer og varer. Et lite vanndyr. Svømmer rundt. Gaper høyt.
Først bløt.
Senere en klump.
Senere utflytende.
Ubegripelig.
Jeg er Den Første Berører.
Det innledende frøet,
urhudcellen,
som var før alt skjedde,
før stamcellemoren.
Før himmelen, før jorda, før gudene, før menneskene, åh lenge før forståelse.
Og ingen kan plukke meg fra hverandre, bit for bit, som en sammensatt personlighet.
Jeg dør og oppstår hvert sekund.
Jeg har vært selveksisterende så lenge jeg kan huske.
For jeg ble ikke født, jeg ble skapt
slik et eple faller til bakken når det er modent.
Uten bråk.
Bare begynnelser.
Og celluloseslør.
2.
En slimhylse omfavnet meg,
lyd og lukt ble nå manifestert.
Da alt dette hadde skjedd, kunne resten fortsette å skje.
Varmen oppstod i rødheten.
Bevegelsen i grønnheten.
Humøret i svartheten.
Og når disse blandet seg, strålte sæden ut som en grå slange.
Noen sa det lignet et sumplandskap utenfor,
andre sa det plutselig hadde kommet kolonier østfra,
flagellater som slo seg sammen med de nordfra.
Jeg var allerede blitt mange.
Det var forbindelse og nærkontakt på tvers av former og krefter.
Og eimen av oss var skrekkelig i begynnelsen.
Som asparges.
3.
Etter tre år bøyde alle fargene seg for blåheten,
som var vokst til store følelser.
Og det var da vi begynte å spre oss på en annen måte enn før.
Som fluer.
Alt begynte å bli uoversiktlig.
Fargene ble uklare og skjelvingene umotiverte,
som et hav av små stikk som steilet og krasjet mot hverandre.
Helt ute av kontroll, nesten kaotisk.
Som om vi var krigere. Som om det faktisk var krig?
Mange ble drept.
Spist døde eller levende.
Vi hadde jo ingen planer eller ideer.
Vi fortsatte bare å gro.
Mange ønsket noe, men de fleste ville bare være sammen med de andre,
så nær som mulig.
Da var det en som reiste seg og sa: vi er ikke kommet hit bare for å dø, er vi vel?
En annen sa da: ikke ta på meg!
Ja, det er alltid noen utbrytere, vet du.
Vi som ikke visste noe annet klumpet oss mer sammen,
rundt oss gurglet det seige stoffet.
Fetthinnen strammet seg til.
Vi var nok redde.
Men arvematerialet var det ingen som tvilte på.
4.
Det var ikke lett å ta seg ut derfra.
Men de som klarte det var sterke nok til å ta med seg sine nærmeste,
de holdt revnen åpen, tok tak i den nestes hånd og hjalp den ut.
Og den neste, og den neste.
Utenfor substansen så vi ingenting annet enn et uutholdelig vakkert lys.
Øynene våre krympet seg, vi forstod at vi ikke trengte dem,
og membranen vår var nå sterk nok til å kunne tåle himmelrommets stråling
og skogens sus.
Det var da sola lukket øyet sitt for første gang,
og fuglene begynte å krabbe opp fra havet.
De sang for alle oss som kom så lenge etter og hadde så lite innsikt,
som de puslete forsøkene vi egentlig er.
Da sa den store hvalen:
Kom, la oss svømme lenger ut og leke med de andre rare skapningene.
Og slik fortsatte det.
Resten er vind i ospeløv og økende bylarm.
Skrevet i dypet av trærnes årringer, lysår for lysår.
Hei, hvor skal dere alle sammen?
Jeg ville bare fortelle dere om mine erfaringer.
Nå trenger jeg et kaldt kyss på pannen min.
5.
Her sitter jeg: på en myk, rød fløyelspute lengst inne i det innerste,
og strikker ullsokker til alle de milliarder søskenbarna mine.
Åh ja, du kan tro det er mange som har gått bort med tida.
Heldigvis har jeg aldri brydd meg om tall eller målinger.
Jeg er bare en som ekspanderer uvilkårlig,
og håper at de som kommer etter meg får oppleve ømhet,
bare et lite streif,
en eller annen gang i løpet av sin timelange eksistens.
Her inne,
i mitt lille kammer,
fins nemlig kimen til den sansen som ennå ikke er oppdaget.
Den åpnende krets eller den vaklende substans, kunne man kanskje kalt den.
En berøringstunell som kan føre jeget vårt til det stedet det aldri befinner seg.
Nei, det er ikke mange som når inn hit.
Bak bakteriesløret.
Da må man virkelig konsentrere seg!
Eller helst bare slappe av.
Bare puste den amøbiske pusten som et embryo mestrer så lett.
Jeg forstår alle som er skeptiske eller nervøse når de trer over terskelen til en ny dimensjon,
men jeg kan forsikre deg om at det ikke fins noen bøker om dette.
Ingen lærdom å hente, ingen hensikt,
bare en slags dyp, innpakket våke.
Varmt som ullvann.
Nifst som lysosomfjær.
Vakkert som uroens arie.
