Kenneth Steven
Translated by Kenneth Steven
-
NIGHT NEED / NATTNØD
No
need
night
cry
suck
breath
suckle
cry
the child’s cry
the suck of me in bed
in sleep?
the baby hand waves randomly
opens and closes
like finger play
that blind hand
stretches up to take
hold of something
the arm in a straight line up
towards my throat
I want to grasp something too!
I greet you
there you are
here am I? and
my
child
that cry is a sword
blade sharp
coming against me
that cry is thick
a thick fog
across my brain
nature creates
the philospher says
through violence and destruction:
the female womb’s explosion
birth is sovereign
something the woman always
must submit to and
all this belongs of course
in the contract of give and take
between mother and child
the baby cries
and I? fall and fall and fall
in all eternity
all kinds of falling apart
no schism between body and mind
just pains that can be measured
the little fear
of losing everything
the last bit of self? of hope
of the new contract with the child
new contact with
myself
the mother
now I’m on the verge
of sleeping
never
night sweat
a little pool beneath me in the bed
I must have slept
over an hour
I cry out
not
climb onto a distant island
disappear down a hole
tighten my tummy
fasten my body
take the child to me
when the cry comes
the eyes look at me
does baby see me? no
baby breathes on me
with its eyes
baby stares at the air
as if the air were its mother
in the way it stares at me
as if I were air
mummy suckle
mummy? I don’t say
I say that I
will just go in for a bit to the kitchen
I will just
I release-ness
tearing-awayness?
my body’s unpretentious ancestry
are mothers and now
all my forebears gathered
this night
around me
as though I burn
for them too
the book tells me:
most children react to
the limited gratification
of their needs with
an extreme rage
an extreme rage
that is based on
an understanding that
the mother’s holding back
something that’s in
her reach to give
oh
to contain the rage of an infant!
the child cries
the child suckles
the child cries
the child suckles
the child cries
the night is round
the child
a baby animal?
there are no words
in waking or sleeping
only words about night
I save all my days to nights
say here is your day!
now you can eat in peace and quiet
dear night
. . .
The mother’s speech is wakened by a cry:
a child comes to the world
between defecation and urination
writes the philosopher
the only entrance
to dry mechanical
society and to beauty
comes into existence as slime
meets for the first time
the starched clean hospital towels
as nature’s rawness is torn out
of the feathered splendour of rationality and
the shadowy pattern of that cry
makes its fashionable entrance
no the child did not come out by itself
the child was a rod
one hour
two hours
five
fourteen hours in all?
good rides
interesting rides
my body swung itself
my body billowed
after music from existence’ starting point
an unheard spastic dance
a violent séance
like blows from inside
great and growing body blows
in shorter and shorter sequences
the measuring apparatus’ green pulse line lets me know
a hard ride’s coming
jump into it
full tilt
through a blood-spattered landscape
a fantastic ride!
no obstacles
just ride and ride and ride and ride
right till the speed lessens
we ride downwards?
what about the child
why doesn’t the child come out
down below?
it’s all the way down
don’t push
push now!
But the child sits tight in the canal
the body’s battling goes on standby
only breathing fights on
devouring stomach drags from the
explosive ten centimetre opening
to the crown of the head
breath is a staff to grasp hold of and
the child is all but out
ride on, body!
ride on, bloody hell
but the horse is tired
the work horse snorts
stamps its hooves
stands still resting
forelegs creaking
the cramps all but still
the ride cancelled
the body’s work lost
and then all the doctors flap into the room
I’m tipped over onto my back
my legs lifted into stirrups and spread
instruments clink and gleam
strict orders about precise breathing and pushing
one snip
the suck of a vacuum and
three tears
as the child is pulled out
from the birth canal
to air
breast
greetings
now the boy is sitting
on the floor and smiling
my eyes can’t get enough
of licking him
I put the boy away
on the lap of his father
his brother
an aunt
the greater the distance the greater the love?
as though I would share my harvest
with all around me
family and strangers
on the train
it’s common sense that makes me weak-willed
my injured womb
that renders me unafraid and
care that pours out
in exaggerated calm
baby gets a tooth
gets two teeth
baby puts the newspaper in its mouth
baby puts a teddy bear in its mouth
a toy bath duck
a sock?
dad’s nose
in its mouth
baby thumps the table with a ladle
baby’s hands reach up
for a cup
a rattle
for mimicked facial expressions
baby tries its voice
sings in the morning
sings to the ceiling
strange sounds from distant mountains
out of tune and all its own
a made-up composition
never to be heard again
when I turn to the child
a life is blown into its face
a great eternity?
is put between us
now the child grieves
for the lost breast
the rationing of milk
the crying totters
creeps away
disappears among the trees
into the shadows
the cry invokes the complaint
the complaint takes centre stage
weaning is the heaven of complaint
the complaint’s solo is sentimental and forgettable
the child’s sorrow is my care
my will? no
I will!
not
for the cry stands connected to will
care is saved by the disintegration of will
care is the country where all mothers’ mother instinct
holds together
when care wins over will
that cry can grow uncontrollably
that cry is a loner
one lonely horseman!
the cry wanders off to distant lands
desert steppes
forgets its origins
rages onwards
the cry knows no boundaries
to cry is to slaughter
all confrontation
all comfort
the cry’s eternal fight against being comforted
obviously has a theatrical zenith
when it settles with the lullaby
when the body grows heavy and slack and
the regulated breathing
becomes the nursery’s clockwork
yes, the cry knows its battleground
always at the entrance to sleep
the cry’s pain rests
when the cry dies language comes to life
is this the beautiful reality of infancy?
need soon comes back
secure enough in the hand of night
it’s these that are the conditions of motherhood
the philosopher writes
the mother-child club’s hallelujah
I will protect you!
care’s shadowy alter ego
no this isn’t care
it is necessity
total care does not exist
subjectivity’s superiority fails
and the mother’s instinct’s instinct
mamma is here
am I not?
Translated by Kenneth StevenNei
nød
natt
skrik
sug
pust
amme
skrike
skriket i barnet
suget i meg i senga
i søvne?
bebihånda veiver vilkårlig
åpner og lukker seg
som fingerspill
den blinde hånda
strekker seg opp og vil gripe
tak i noe
armen i strak linje opp
mot halsen min
jeg vil også gripe noe!
jeg hilser deg
der er du
her er jeg? og
spedbarnet
mitt
skriket er et sverd
sylskarpt
som fektes mot meg
skriket er tjukt
en tjukk tåke
over hjernen min
naturen skaper
sier filosofen
gjennom vold og ødeleggelse:
kvinnekjønnets eksplosjon
fødselen er en enehersker
som kvinnen alltid
må underlegge seg og
alt dette hører selvsagt hjemme
i gi-og-gi-kontrakten
mellom moderen og barnet
bebien skriker
og jeg? faller og faller og faller
i all evighet
all slags oppløsning
ingen splittelse mellom kropp og psyke
kun de målbare smertene
den lille redselen
for å miste alt
siste rest av seg? av håp
om ny kontrakt med barnet
ny kontakt med
meg selv
moderjeget
nå er det like før
jeg sovner
aldri
nattsvetten
en liten dam under meg i senga
jeg må ha sovet
over en time
jeg skriker
ikke
jeg reiser til en øde øy
forsvinner ned i et hull
spenner magen
kniper kroppen
tar barnet til meg
når skriket kommer
øynene kikker på meg
ser bebien meg? nei
bebien puster på meg
med øynene sine
bebien stirrer på lufta
som om lufta var dens mor
slik den stirrer på meg
som om jeg var luft
mamma ammer
mamma? sier jeg ikke
jeg sier jeg
skal bare inn på kjøkkenet litt
jeg skal bare
jeg-løsheten
-løsrivelsen?
min kropps beskjedne urslekt
er mødrene og
nå er alle forføderskene mine samlet
denne natta
rundt meg
som om jeg brenner
for dem også
boka forteller meg:
de fleste barn reagerer på
den begrensede tilfredsstillelsen
av sine behov med
et ekstremt raseri
et ekstremt raseri
som er basert på
en oppfatning om at
moderen holder tilbake
noe det er innen
hennes rekkevidde å gi
åh
å holde ut et spedbarns raseri!
barnet skriker
barnet suger
barnet skriker
barnet suger
barnet skriker
natta er rund
barnet
et bebidyr?
det fins ikke ord
i våkning eller sovning
det fins bare ord om natta
jeg sparer alle dagene til natta
sier her er dagen din!
nå kan du spise i ro og mak
kjære natt
. . .
moderens tale våkner av skriket:
barnet ankommer verden
mellom avføring og urin
skriver filosofen
den eneste inngangen
til det tørre mekaniske
samfunnet og skjønnheten
oppstår idet slimet
første gang møter
de stive reine sykehushåndklærne
idet naturens råhet flerres ut
av rasjonalitetens fjærprakt og
skrikets skyggefulle mønster
gjør sin fasjonable entré
nei barnet kom ikke ut av seg selv
barnet var en stanger
én time
to timer
fem
fjorten timer alt i alt?
gode rier
interessante rier
kroppen min svingte seg!
kroppen bølget
etter musikk fra eksistensens startpunkt
en uhørt spastisk dans
en voldelig seanse
som slag innenfra
hamrende kroppsattakk
massive økende korpuskast
i kortere og kortere sekvenser
måleapparatets grønne pulslinje gir meg beskjed:
nå kommer en pressri
hopp i den
full galopp
gjennom blodferske landskap
et fantastisk ritt!
ingen hindringer
bare ri og ri og ri og ri
helt til farten minker
rir vi nedover?
hva med barnet
hvorfor kommer ikke barnet ut
lenger ned?
det er helt nede
ikke press
press nå!
men barnet sitter fast i kanalen
legemsslaget står standby
bare pusten kjemper videre
slukende magedrag fra den
sprengfylte ticentimetersåpninga
opp til issen
pusten er en stang å holde fast i og
barnet er nesten ute
ri på kropp!
ri for pokker
men hesten er sliten
gampen pruster
stamper med hovene
står på stedet hvil
forbeina knekker
krampene nærmest flate
rittet er avlyst
kroppsarbeidet tapt
og da fyker legen inn på rommet
kroppen veltes over på ryggen
beina løftes opp i skåler og spres
instrumenter klirrer og blinker
strenge beskjeder om presise pust og press
ett klipp
ett vakuumsug og
tre rifter
når barnet røskes ut
gjennom kjøttunnelen
til luft
bryst
hilsninger
nå sitter gutten
på gulvet og smiler
øynene mine får aldri nok
av å slikke ham
jeg setter gutten bort
på fanget til faren
broren
en tante
jo større avstand dess større elsk?
som om jeg vil dele grøden min
med alle rundt meg
familie og fremmede
på toget
det er fornuften min som gjør meg viljeløs
det skadede kjønnet mitt
som gjør meg uredd og
omsorg som renner ut
i overdreven byssing
barnet får en tann
får to tenner
barnet putter avisa i munnen
barnet putter en bamse i munnen
en badeand
en sokk?
pappas nese
i munnen
barnet banker med en sleiv i bordet
barnets hender strekker seg
etter en kopp
en rangle
etter ansiktsmimikker
barnet prøver stemmen
synger om morgenen
synger til taket
merkelige lyder fra fjerne fjell
ustemte og egenartede
en fri nåkomposisjon
som aldri vil kunne høres igjen
når jeg snur meg mot barnet
blåses et liv inn i ansiktet
en stor evighet?
legger seg mellom oss
nå sørger barnet
over det tapte brystet
melkerasjoneringa
skriket vakler
sniker seg av gårde
forsvinner mellom trærne
inn i skyggen
skriket kaller på klagen
klagen inntar scenen
avvenningskuren er klagens himmel
klagens solo er sentimental og forglemmelig
barnets sorg er min omsorg
min vilje? nei
jeg vil!
ikke
for skriket står aldri i forbindelse med viljen
omsorgen reddes av viljens oppløsning
omsorg er landet hvor alle mødres morsinstinkt
holder samling
når omsorgen vinner over viljen
kan skriket utfolde seg hensynsløst
skriket er en einstøing
en ensom rytter!
skriket gjør vandringer til fjerne land
ørkenstepper
glemmer sitt opphav
raser videre
skriket har ingen grenser
å skrike er å slakte
all motstand
all lulling
skrikets evige kamp mot byssinga
har selvsagt et teaterlignende høydepunkt
når det dankes ut av byssanlull
når kroppen blir tung og slapp og
den jevne pusten
blir barnerommets urverk
ja skriket kjenner sin slagmark
alltid ved søvnens åpning
skrikets vonde hvile
når skriket dør livner språket
er det dette som er spedbarnsskjønnhetens virkelighet?
nøden kommer snart tilbake
trygt i hånda til natta
det er dette som er moderskapets vilkår
skriver filosofen
mor-barn-klubbens halleluja
jeg skal beskytte deg!
omsorgens skyggefulle alter ego
nei dette er ikke omsorg
det er nødvendighet
fullstendig omsorg fins ikke
subjektivitetens overlegenhet overstyrer
også moderinstinktets instinkt
mamma er her
er jeg ikke?
-
The First Connector / Den Første Berører
1.
One. It. It’s something. Something it is. Small it is. A small it. Getting bigger and bigger. A small now. A small here. Here it is. It’s here. It’s me. I’m it. Growing bigger and more and longer and lasting and lasting. A small bit of water life. Swimming round. Gaping wide.
First soft.
Then a clump.
Then flowing out.
Incomprehensibly.
I am The First Connector.
The original seed,
the primeval skin cell,
that existed before everything happened,
before the mother cell,
before heaven, before earth, before the gods, before people, and long before there was understanding.
And no-one can take me apart, bit by bit, like some compound personality.
I die and rise again every second.
I have self-existed as long as I can remember.
For I wasn’t born, I was created
as an apple falls to the ground when ripe.
Soundless,
just beginnings
and cellulose veils.
2.
A mucous membrane sheeth enveloped me,
sound and smell were made manifest.
Warmth rose in the redness,
movement in the greenness,
mood in the blackness.
And when these mingled, seed shone out like some grey snake.
When all this had happened, the rest could keep happening;
what was on the outside separated from what was inside.
Someone said what was outside resembled a swamp,
others that colonies had come suddenly from the east,
flagella settling with those from the north.
There was engagement and closeness across shapes and strengths.
Already I had become many,
and our smell was dreadful to begin with.
Like asparagus.
3.
After three years all the colours bowed to the blue
that had grown into powerful feelings.
And it was then we began to spread in another way from before.
Like flies.
Everything began to lose lucidity.
Colours ceased to have clarity and trembling grew unmotivated,
like a sea of small stings rearing and crashing against one another.
Completely out of control, almost chaotic.
As though we were fighters, as if it really was war?
Many were killed,
eaten dead or alive.
We certainly had no plans or ideas.
We simply kept growing.
Many wished for something, but most only wanted to be with the others,
as close as possible.
Then there was one who got up and said: we haven’t come here to die, surely?
Then another said: don’t touch me!
Yes, there are always some rebels, you know.
We who knew nothing else lumped even closer together;
the viscous slime gurgled around us.
The fatty membrane tightened.
We were afraid all right, but
none of us doubted the genetic material.
4.
It wasn’t easy to withdraw from there.
But those who managed were strong enough to take the nearest with them;
they held the fissure open, took hold of the next hand and helped them out.
And the next one, and the next.
Beyond the slime we saw nothing but an unbearably beautiful light.
Our eyes shrivelled; we knew we didn’t need them.
The membrane was strong enough to tolerate
the rays of the heavens
and the sound of the forest.
It was then the sun closed its eye for the first time,
and birds began crawling up from the sea.
They sang for all of us who came so much later and had so little awareness,
pathetic attempts that we really are.
Then the great whale said:
Come, let us swim further out and play with the other strange creatures.
And so it went on.
The rest is wind in the aspen leaves and the growing noise of the city
written in the depths of tree rings, light year by light year.
5.
Here I sit now: on a soft red flannel pillow in the deepest interior,
knitting woollen socks for all my billions of siblings’ children.
Oh yes, you can reckon many have passed away over time.
Fortunately I’ve never bothered about numbers and measurements.
I’m just one who expands unconditionally,
hoping those who come after me know tenderness,
just a grazing or two
now and again in the course of their hour-long existence.
In here,
in my little chamber,
is namely the germ of the sense not yet discovered.
The opened circuit or the trembling substance, you could perhaps call it.
A tunnel of feeling to lead the ego to that place it never reaches.
No, there aren’t many who manage to get here
behind the bacteria veil.
To do that you really have to concentrate!
Or better still relax, just breathe the amoebic breath an embryo masters so easily.
I understand all those who are sceptical or nervous stepping over the threshold to a new
dimension,
but I can assure you there are no books about it.
No knowledge to acquire, no purpose,
just a kind of deep and gathered awakening.
Warm as wool water.
Eerie as lysosome plumage.
Beautiful as the aria of anxiety.
Translated by Kenneth Steven1.
Ett. Det. Det er noe. Noe er det. Litt er det. Et lite det. Som blir større og større. Et lite nå. Et lite her. Her er det. Det er her. Det er jeg. Jeg er det. Som blir større og mer og lengre og varer og varer. Et lite vanndyr. Svømmer rundt. Gaper høyt.
Først bløt.
Senere en klump.
Senere utflytende.
Ubegripelig.
Jeg er Den Første Berører.
Det innledende frøet,
urhudcellen,
som var før alt skjedde,
før stamcellemoren.
Før himmelen, før jorda, før gudene, før menneskene, åh lenge før forståelse.
Og ingen kan plukke meg fra hverandre, bit for bit, som en sammensatt personlighet.
Jeg dør og oppstår hvert sekund.
Jeg har vært selveksisterende så lenge jeg kan huske.
For jeg ble ikke født, jeg ble skapt
slik et eple faller til bakken når det er modent.
Uten bråk.
Bare begynnelser.
Og celluloseslør.
2.
En slimhylse omfavnet meg,
lyd og lukt ble nå manifestert.
Da alt dette hadde skjedd, kunne resten fortsette å skje.
Varmen oppstod i rødheten.
Bevegelsen i grønnheten.
Humøret i svartheten.
Og når disse blandet seg, strålte sæden ut som en grå slange.
Noen sa det lignet et sumplandskap utenfor,
andre sa det plutselig hadde kommet kolonier østfra,
flagellater som slo seg sammen med de nordfra.
Jeg var allerede blitt mange.
Det var forbindelse og nærkontakt på tvers av former og krefter.
Og eimen av oss var skrekkelig i begynnelsen.
Som asparges.
3.
Etter tre år bøyde alle fargene seg for blåheten,
som var vokst til store følelser.
Og det var da vi begynte å spre oss på en annen måte enn før.
Som fluer.
Alt begynte å bli uoversiktlig.
Fargene ble uklare og skjelvingene umotiverte,
som et hav av små stikk som steilet og krasjet mot hverandre.
Helt ute av kontroll, nesten kaotisk.
Som om vi var krigere. Som om det faktisk var krig?
Mange ble drept.
Spist døde eller levende.
Vi hadde jo ingen planer eller ideer.
Vi fortsatte bare å gro.
Mange ønsket noe, men de fleste ville bare være sammen med de andre,
så nær som mulig.
Da var det en som reiste seg og sa: vi er ikke kommet hit bare for å dø, er vi vel?
En annen sa da: ikke ta på meg!
Ja, det er alltid noen utbrytere, vet du.
Vi som ikke visste noe annet klumpet oss mer sammen,
rundt oss gurglet det seige stoffet.
Fetthinnen strammet seg til.
Vi var nok redde.
Men arvematerialet var det ingen som tvilte på.
4.
Det var ikke lett å ta seg ut derfra.
Men de som klarte det var sterke nok til å ta med seg sine nærmeste,
de holdt revnen åpen, tok tak i den nestes hånd og hjalp den ut.
Og den neste, og den neste.
Utenfor substansen så vi ingenting annet enn et uutholdelig vakkert lys.
Øynene våre krympet seg, vi forstod at vi ikke trengte dem,
og membranen vår var nå sterk nok til å kunne tåle himmelrommets stråling
og skogens sus.
Det var da sola lukket øyet sitt for første gang,
og fuglene begynte å krabbe opp fra havet.
De sang for alle oss som kom så lenge etter og hadde så lite innsikt,
som de puslete forsøkene vi egentlig er.
Da sa den store hvalen:
Kom, la oss svømme lenger ut og leke med de andre rare skapningene.
Og slik fortsatte det.
Resten er vind i ospeløv og økende bylarm.
Skrevet i dypet av trærnes årringer, lysår for lysår.
Hei, hvor skal dere alle sammen?
Jeg ville bare fortelle dere om mine erfaringer.
Nå trenger jeg et kaldt kyss på pannen min.
5.
Her sitter jeg: på en myk, rød fløyelspute lengst inne i det innerste,
og strikker ullsokker til alle de milliarder søskenbarna mine.
Åh ja, du kan tro det er mange som har gått bort med tida.
Heldigvis har jeg aldri brydd meg om tall eller målinger.
Jeg er bare en som ekspanderer uvilkårlig,
og håper at de som kommer etter meg får oppleve ømhet,
bare et lite streif,
en eller annen gang i løpet av sin timelange eksistens.
Her inne,
i mitt lille kammer,
fins nemlig kimen til den sansen som ennå ikke er oppdaget.
Den åpnende krets eller den vaklende substans, kunne man kanskje kalt den.
En berøringstunell som kan føre jeget vårt til det stedet det aldri befinner seg.
Nei, det er ikke mange som når inn hit.
Bak bakteriesløret.
Da må man virkelig konsentrere seg!
Eller helst bare slappe av.
Bare puste den amøbiske pusten som et embryo mestrer så lett.
Jeg forstår alle som er skeptiske eller nervøse når de trer over terskelen til en ny dimensjon,
men jeg kan forsikre deg om at det ikke fins noen bøker om dette.
Ingen lærdom å hente, ingen hensikt,
bare en slags dyp, innpakket våke.
Varmt som ullvann.
Nifst som lysosomfjær.
Vakkert som uroens arie.
-
Part I: The Sea / Del 1: Havet
worn sandals, bags of pasta, wet-through folded clothes,
deep conflicts, dream-like scars
the light casts doubt over all that is no longer,
all the sea did not give
life wanted me to fight, so I survived
I had more lungs than I realised
Samira is my name, and when I whisper grace
the waves laugh,
when I see the sea, the light goes out
what do they say, those who cannot speak?
the memory dies
only the smell of salt
is left
the light hasn’t always gone out. At times it went on and off,
on and off, just as the child in me swam, held its breath, in
and out, in and out
the rubber boat cried holes in itself
big bodies shrivelled
we emigrated with whole minds
the rubber boat cried holes in itself
hope ebbed away,
dreams evaporated
thoughts stood like hostages
to left and to right
Grandmother called on the night as
I floated nameless
Gabartey, my girl, she whispered
inte kabaxde?
my name is Samira, and this is a manual for how to die
the sea is a silent witness
once souls full of meaning floated round the boat
silence in stiff
stomachs, arms
why did I not float with them?
fragments of human existence:
training shoes eaten up by sea salt
wedding rings
Sony Ericsson mobiles
Western Union cards
photos with washed-out memories
wet vaseline
babies’ dummies
couscous
the stink of the sea in nostrils, ears,
nails
hostile searchlights, fingerprints,
control posts
grass that eats fences
fifteen days of freedom
this is a manual
for how to die
the drowned whisper, call, tug at me, distance themselves, cry,
laugh scornfully, say the cursed one is really me
don’t know to think, to flee, don’t know
who I am
the lifeless float
I survived but sank
a doctor takes hold of my skin, shines light into
salted eyes, touches my dry
mouth
says:
there’s life here
Translated by Kenneth Stevenslitte sandaler, poser med pasta, gjennomvåte, brettede klær,
dype konflikter, drømmelignende arr
lyset kaster mistanke over alt som ikke lenger er, alt havet
ikke ga
livet ville at jeg skulle kjempe, så jeg overlevde
jeg hadde flere lunger enn jeg visste
Samira heter jeg, og når jeg hvisker nåde
ler bølgene,
når jeg ser havet,
slokner lyset
hva sier de som ikke kan tale?
minnet dør
bare lukten av salt
er igjen
lyset har ikke alltid sloknet. Noen ganger gikk det av og på,
av og på, akkurat som barnet i meg svømte, holdt pusten, inn
og ut, inn og ut
gummibåten gråt hull i seg
store kropper krympet
vi emigrerte med hele sinn
gummibåten gråt hull i seg selv
håp ebbet ut,
drømmer forduftet
tankene stilte seg som gisler
på rekke og rad
bestemor kalte på natten idet
jeg fløt uten navn
gabartey, jenta mi, hvisket hun
inte kabaxdey?
jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø
havet er et taust vitne
en gang betydningsfulle sjeler fløt rundt båten
stillheten i stive
mager, armer
hvorfor fløt jeg ikke med dem?
fragmenter av menneskelig eksistens:
joggesko spist opp av havsalt
giftering
Sony Ericsson-mobil
Western Union-kort
fotografier med utviskede minner
våt vaselin
babysmokk
couscous
lukten av hav i neseborene, ørene,
neglene
fiendtlige lyskastere, fingeravtrykk,
kontrollposter
gress som spiser gjerder
femten dager med frihet
dette er en manual
for hvordan dø
de druknede hvisker, roper, drar i meg, distanserer seg, gråter,
hånflirer, sier at den forbannede egentlig er meg
vet ikke å tenke, flykte, vet ikke
hvem jeg er
de livløse fløt
jeg levde, men sank
en lege tar på huden min, lyser inn i
saltøyne, rører ved den tørre
munnen
sier:
her er det liv
-
Part 2: The Refugee Camp / Del 2: Flyktningleiren
Samira is my name, I gave my fingerprints
the company of misery reveals itself:
I am one of 65 million
shame beat me blue
in the lifeboat I got aluminium foil,
medicine, in the lifeboat I was saved,
but my mind is still fleeing
a meagre room
the sun has gone down,
refuses to come up
Libya took freedom
between its legs
gave me just enough
for one telephone conversation
How are you, grandmother?
I am as Allah wills
lying in an anonymous bed, drowning in a
floating existence
a broken dream:
what once I had
what once I was
they ask what I remember,
not what I don’t forget
no-one asks about the sandals, about
the hostility of the textiles
the weave, the knit, the crochet work, the clothes
alone could have drowned us, the clothes
alone could have betrayed us
temporarily existence is filled temporarily with relations filled
temporarily with clothes filled with
language itself starts to limp
grandmother asks if I belong to the waves
she digs a hole in her own breast, says:
Samira, this is where you belong
then she hangs up, sows curtains, sells petrol
hides behind palm trees
when the feeling of guilt signals its arrival
emigration smells like
burnt bread
bodies reminiscent of mountains
regional angst and trauma
empty stomachs, filled stomachs
cut sounds I do not hear
grandmother phones
she has eaten regret for breakfast
she says:
if I dig you out, there’s no way back
white buildings white buildings white buildings
refugee camp, as far as the eye can see
clean clothes in dirty washing machines
here we are many, but no-one
the sea changed places with the landscape
which changed places with the men
in a far-off time grandmother says:
gabartey, violence never ends
resignation syndrome
in the camp there is a girl
dumb as the loneliness of beasts
can’t eat, drink
immovable, unsusceptible
to physical stimuli
time has taken residence in her eyes
there will come a time when you must break the pattern, grandmother says,
a time the poem itself cannot bear
when my eyes work again,
I see them
small bodies that float
ungrown fingers, toes
sleep dance
a tenuous connection to their own body
speaking to unfree plants
finds new identity in hungry manly eyes
a witness hides in shadow dress, a Mediterranean land, rinses
them with salt water, the borders aren’t symmetrical, logical or
parallel, the borders don’t give what they take
don’t give what they take
grandmother sobs:
clenched fists raised in the air,
you are a child among children among children,
with the dance of war in your lungs
you are marching over your own roots
you are a child among children among children,
a child among children among children
one of many, for homelessness
is inherited
taken between bags of flour
the meat warm, firm
volatile liquid yearning to be diluted,
for the sea
everything moves here,
nothing moves here
one thing is for sure:
my mother tongue did not flee with me
the past steals inside,
like some deadly attack of angst
selling petrol with grandmother
clothes nailed fast to the wall
the market holds its breath,
earned three thousand shillings
grandmother smiles a whole coast
the refugees point towards
the government’s million sign:
no pasaran
just alongside, loyalty changes guard duty with
lawlessness
the bushes become men become men become men
an orchestra of words conducted by grandmother’s throat asks:
how do you interpret, with bare skin or a long skirt, crooked
steps that no-one notices?
how do you come out of your mouth, do you crawl?
do they use sterilised gloves when they touch your skin? masks for
their mouths?
don’t you see this violent performance collides with our own steps?
asks us to beg and crawl, beg and crawl, till we won’t break
any longer?
older in a short time, jumping at your own sounds
inside the mattress it’s December
why doesn’t it rain?
a girl cries, comes forward
when I speak to others
waiting time wanders in the refugee reception’s corridors
beaurocracy’s sigh creeps from this temporary mouth
bunk upon bunk upon bunk
blames, tea that tastes of water
either that or the sea, or this
grandmother, mother of exile,
history rests on your back
grandmother, mother of exile,
history is your back
bent, but still proud
will just cease, the tests for many
the responsible say:
a democratic process renders injustice just
don’t remember the songs we painted
the distance between the tree, the apple
the spit I wrote people’s names with
dark men in white Toyotas
the migrant’s house has no fence, the border guard sighs
in an unstable condition grandmother gives birth to stable words
she says:
you are simple bits of arithmetic,
political agreements called
after European cities
items of expenditure, colourful
sector diagrams
slim lives that fill
overweight rooms
and worst of all:
you do not know to fear the dark
Translated by Kenneth StevenSamira heter jeg, fingeravtrykk ga jeg
elendighetens fellesskap åpenbarer seg:
jeg er en av 65 millioner
skammen pisket meg blå
i redningsbåten fikk jeg aluminiumsfolie,
medisin, i redningsbåten ble jeg reddet,
men sinnet er fremdeles på flukt
magert rom
solen har gått ned,
nekter å komme opp
Libya tok friheten
mellom beina
ga meg akkurat nok
til en telefonsamtale
hvordan går det med deg, bestemor?
det går som Allah vil med meg
ligger i en anonym seng, drukner i en
flytende tilværelse
en gebrokken drøm:
det jeg en gang hadde
den jeg en gang var
de spør hva jeg husker,
ikke hva jeg ikke glemmer
ingen spør om sandalene, om
tekstilenes fiendtlighet
vevet, strikket, heklet, klærne
alene kunne druknet oss, klærne
alene kunne forrådt oss
midlertidig tilværelse fylles med midlertidige relasjoner fylles
med midlertidige klær fylles med
selv språket halter
bestemor spør om jeg hører til bølgene
hun graver hull i egen pupp, sier:
Samira, det er her du hører til
så legger hun på, syr gardiner, selger bensin
gjemmer seg bak palmetrær
når skyldfølelsen melder ankomst
emigrasjon lukter som
brent brød
kroppene minner om fjell
regional angst og traume
tomme mager, mette mager
kutter lyder jeg ikke hører
bestemor ringer
hun har spist anger til frokost
hun sier:
graver jeg deg ut, så er det ingen vei tilbake
hvite bygg hvite bygg hvite bygg
flyktningleir, så langt øyet kan se
rene klær i skitne vaskemaskiner
her er vi mange, men ingen
havet skiftet post med landskapet
som skiftet post med mennene
i en fjern tid sier bestemor:
gabartey, volden er uendelig
resignasjonssyndrom
i leiren er det en jente
stum som dyrets ensomhet
kan ikke spise, drikke
ubevegelig, uimottagelig
for fysisk stimuli
tiden har tatt bolig
i øynene hennes
det vil komme en tid hvor du må bryte mønsteret, sier bestemor,
en tid selv diktet ikke kan bære
når øynene går igjen,
ser jeg dem
små kropper som fløt
ikke utvokste fingre, tær
søvndans
skjør tilhørighet til egen kropp
taler til ufrie planter
finner ny identitet i sultne
mannlige øyne
et vitne gjemmer seg i skyggedress, middelhavsland, skyll
dem med saltvann, grensene er ikke symmetriske, logiske eller
parallelle, grensene gir ikke det de tar,
gir ikke det de tar
bestemor hulker:
knyttnever høyt i lufta,
du er et barn blant barn blant barn,
med krigens dans i lungene
marsjerer du over egne røtter
du er et barn blant barn blant barn,
et barn blant barn blant barn
ett av mange, for hjemløsheten
går i arv
tatt mellom poser av mel
kjøttet varmt, hardt
flyktig væske lengter etter oppløsning,
etter havet
alt beveger seg her,
ingenting beveger seg her
en ting er sikkert:
morsmålet flyktet ikke med meg
fortiden lister seg innpå,
ligner et dødsangstanfall
selger bensin med bestemor
klærne er spikret fast på veggen
markedet holder pusten,
tjent tre tusen shilling
bestemor smiler frem
en hel kyst
flyktningene peker mot
regjeringens million-skilt:
no pasarán
like ved bytter lovligheten vakt med
ulovligheten
buskene blir til menn blir til menn blir til menn
et orkester av ord som bestemors strupe dirigerer, spør:
hvordan tolkes du, med naken hud eller lange skjørt, krokete
skritt ingen merker?
hvordan kommer du ut av munnen, kravler du?
bruker de steriliserte hansker når de tar på din hud? bind for
munnen?
ser du ikke at dette voldelige skuespillet kolliderer med vår gange?
ber oss trygle og kravle, trygle og kravle, til vi ikke lenger
vil bryte?
eldre på kort tid, skvetter av egne lyder
inni madrassen er det desember
hvorfor regner det ikke?
en jente gråter, kommer frem
når jeg taler til andre
ventetiden rusler i mottakets korridorer
byråkratiets sukk kravler ut av midlertidighetens munn
sengekøye på sengekøye på sengekøye
dadler, te som smaker vann
enten er det havet, eller dette
bestemor, mor av eksil,
historien hviler på din rygg
bestemor, mor av eksil,
historien er din rygg
krumbøyd, men allikevel stolt
vil bare opphøre, prøvelsene for mange
de ansvarlige sier:
en demokratisk prosess gjør urettferdigheten rettferdig
husker ikke sangene vi malte
avstanden mellom treet, eplet
spyttet jeg skrev folks navn med
mørke menn i hvit Toyota
migrantens hus mangler gjerde, sukker grensevakten
i utrygg tilværelse føder bestemor trygge ord
hun sier:
dere er regnestykker,
politisk avtale oppkalt
etter europeisk by
utgiftsposter, fargerike
sektordiagram
slanke liv som fyller
overvektige rom
og verst av alt:
dere vet ikke å frykte mørket
-
Part 3: Bodø / Del 3: Bodø
waiting rooms, always waiting rooms
to be in exile is like being in style, laughs the therapist
she says I have post traumatic stress disorder
functional houses look at me with dumb expressions
asphalt, picket fences, garden gnomes
a new life each time I go past
here you are what you get
here you are what you own
the support group arranges a language café,
finely sliced pear boats
so many the windows sweat
questions hover like flies
the inhabitants laugh, gesticulate,
want to teach us to sit comfortably
on the language seat
falling over at the same sentences:
I come from I come from I live I live
the diaspora is spider silk
the echo that reveals more than it should
like insects we sneak between walls
camouflage ourselves from room to room
the earth belongs to us, but we are not welcome
I say:
The earth belongs to us, but we
are not welcome
heavy skirt and swollen lips,
dirty plate, second class citizen,
practised your words on your ground in your country
forget the town that won’t be forgotten
papers upon papers
identity within identity
the mask, our only reality
forget the town that won’t be forgotten:
here will I live, here will I die
the therapist asks me to wear fewer clothes
look at her with foreign eyes
she says: as though you will your downfall
life’s piano is still
the sea rocks in my memory
life’s piano is still
the sea still rocks in my memory
lime juice in water, my throat sore and naked and afraid
who needs the memory?
hear my rambling voice
when can I go?
on the look-out for that which can heal wounds
when can I begin to go?
the therapist buys me a Latte
she says:
you have a beautiful language to describe your pain with
dizzy, systems within systems within systems
for every obstable another three are waiting
can’t breathe
camera eyes, their white glance,
following me
can’t breathe
the therapist says:
resist, so one day you can enjoy
My homeland’s chattering weight on my shoulders, high on memory
I come, craving a warmth that can pronounce my name, high
on memory I come, with messy body language I show you
the morning
shadows dance beneath me
memories turn away
emptiness obvious
the therapist says:
in time the brutality will decrease
can’t handle my own deficiency
psychology is fragile
social codes don’t operate
I’m rattling inside
like the donkey that brays
loudly in the night
become a new girl, the therapist says, a girl with new habits, a new
story, new interests, a new walk, body language, pitch of voice, smile, small and
insignificant, go between the cracks, you have to get between the small
cracks
stare at people
they resemble
church vaults
endless, unbreakable
studying the girl I will one day become
here knowledege is subjective,
toothbrushes are smart,
honesty is exotic and
generality an act of heroism
the therapist gave me a star
when I smiled
those like you don’t smile often, she said
the refugee reads a novel, on the look-out
for a language to be clad in I sit
discover the third person, fall in love
with distance, make up a girl
who isn’t me
my accent hides in
the pit of my tongue
longing makes the spit stumble
the lungs squeeze together
mountains rush past the fjord
that will not embrace me
a full cup, that is me
an empty cup, that is me
the day touched my back, shoulder
disadvantageous moments
drank Brazilian coffee, knew
gratitude stirring
guardianless
the therapist asks me to seek out
the unpleasant
Detach yourself, she says, ask yourself:
why do I remember as I remember?
drought, palm trees, insects, mattresses
a limb, a woman, bleeding inside
the walls melt
the streets, full of rubbish
the roads, orange, bumpy
like driving on a camel’s humps
there were no edges, we were
round the whole lot of us
the sea stole my vocabulary
that’s what let others read me
ambition didn’t wish us well
how many years would there be
before the landslide became unavoidable?
broken, unfinished, weak, weak, weak
cod liver oil, threadless feelings, thoughts that birth
a self-constructed me
unfree bodies in a free society
individuality, that separates
one blue eye from the next
a sea that is not angry
a cloud of bewilderment
didn’t believe in the day, before I came here
paint walls, says the therapist
paint, and you will see
that everything will sort itself
the scars move on, grandmother grows out of the memories, becomes
crow, becomes birch, a family tree visible somewhere ahead in my veins, no
justice in the law, I point to my breast, grandmother looks away
the days are filled with words, language unfurls
longed for deliverance
seven hour long bus journeys
give the moist cake of life a scent
write the day out, says the therapist,
the green meadow, the tall horses
green meadows, tall horses will I write,
that day the world stops producing
girls like me
in the blink of an eye my language stands
that which fell down in the past
drive away, decline, die off, draw ahead
eat dried fish, blow dandelions,
the heavens clear and blue
clear and blue
I notice, the therapist says
you are unfortunate in a new way
the backwards fall happens one morning
the mainland becomes sea once more
black, choking water
and I do not know how to flee
want to ask everyone I see:
what do you think when you look at the sea?
want to ask:
remember the poet who composed a truth
it’s possible to be reconciled with
what has become of him?
said to the therapist that I’m a person
she said:
but why in the world d’you say that?
when I think of Europe, my jaw locks
they demand answers, but ask no questions,
want receipts, but don’t let me buy anything
each evening I take off my smile, my language, my clothes
I refuse to be grateful
grandmother is long, sways
out of rhythm with the wind
she says:
stand upright like a house
tame your forgotten body
from here on you are no longer you
the rain lacks personality
write from another time
while the gulls sing out
a long and unafraid
midsummer night
the plundering continues, but inside me
it’s completely still
Translated by Kenneth Stevenventerom, alltid venterom
å være i eksil er som å være i stil, ler terapeuten
hun sier jeg har
posttraumatisk stressyndrom
funksjonalistiske hus ser på meg
med stumme blikk
asfalt, stakittgjerder, hagenisser
et nytt liv hver gang jeg går forbi
her er du hva du får til
her er du hva du eier
hjelpeorganisasjonen arrangerer språkkafe,
fint oppskårede pærebåter
så mange at vinduene svetter
spørsmålene svever som døgnfluer
innbyggerne ler, gestikulerer,
vil lære oss å sitte komfortabelt
på språkets stol
faller om ved de samme setningene:
jeg kommer fra jeg kommer fra jeg bor jeg bor
diasporaen er edderkoppsilke
ekkoet som røper mer enn det burde
lik insekter sniker vi oss mellom vegger
kamuflerer oss fra rom til rom
jorden hører til oss, men vi
er ikke velkomne
jeg sier:
jorden hører til oss, men vi
er ikke velkomne
tungt skjørt og hovne lepper,
skitten asjett, annenrangsborger,
øvde på deres ord på deres jord i deres land
glem byen som ikke vil glemmes
papirer på papirer
identitet inni identitet
masken, vår eneste virkelighet
glem byen som ikke vil glemmes:
her skal jeg bo, her skal jeg dø
terapeuten ber meg bruke færre klær
ser på henne med
fremmede øyne
hun sier: som om du vil din undergang
livets piano er stille
havet vugger i minnet
livets piano er stille
havet vugger videre i minnet
limesaft i vann, halsen sår og naken og redd
hvem trenger minnet?
hør min ramlende røst
når kan jeg gå?
på utkikk etter det som
kan lege sår
når kan jeg begynne å gå?
terapeuten kjøper Latte til meg
hun sier:
du har et vakkert språk å beskrive smerten med
svimmel, systemer inni systemer inni systemer
for hver hindring, venter tre nye
får ikke puste
kameraøyne, det hvite blikk,
følger med
får ikke puste
terapeuten sier:
yt, så du en dag kan nyte
hjemlandets pratsomme vekt på mine skuldre, høy på minnet
kommer jeg, krever en varme som kan uttale mitt navn, høy
på minnet kommer jeg, med rotete kroppsspråk viser jeg dere
morgendagen
skyggene danser under meg
minnene snur seg vekk
tomheten åpenbar
terapeuten sa:
med tiden vil brutaliteten avta
klarer ikke håndtere egen brist
psykologien skjør
de sosiale kodene ubrukelige
det rasler inni meg
ligner eselet som skriker
voldsomt om natten
bli en ny jente, sa terapeuten, en jente med nye vaner, ny
historie, nye interesser, gange, kroppsspråk, toneleie, smil, liten og
ubetydelig, komme gjennom sprekkene, du må gjennom de små
sprekkene
stirrer på mennesker
de minner om
kirkehvelvinger
uendelige, ubrytelige
studerer jenta jeg en dag skal bli
her er kunnskap subjektiv,
tannbørster smarte,
ærligheten eksotisk og
alminneligheten en heltedåd
terapeuten ga meg stjerne
da jeg smilte
sånne som deg smiler ikke ofte, sa hun
flyktningen leser roman, på utkikk
etter et språk å ikle sitt jeg
oppdager tredjeperson, forelsker
seg i avstanden, dikter opp en jente
som ikke er meg
aksenten gjemmer seg i
tungegropen
lengselen får spyttet til å snuble
lungene kniper seg sammen
fjell farer forbi fjorden
som ikke vil omfavne meg
et fylt beger, det er meg
et tomt beger, det er meg
dagen rørte ved ryggen min, skulder
ufordelaktige øyeblikk
drakk brasiliansk kaffe, kjente
takknemligheten røre seg
vergeløs
terapeuten ber meg oppsøke
det ubehagelige
løsriv deg, sier hun, spør deg selv:
hvorfor husker jeg som jeg husker?
tørke, palmetrær, insekter, madrasser
et lem, en kvinne, blødende i sitt indre
veggene smelter
gatene, fulle av søppel
veiene, oransje, humpete
som å kjøre på kamelens pukler
det fantes ingen kanter, vi var
runde alle sammen
havet stjal ordforrådet
det som fikk andre til å lese meg
ambisjonene vil oss ikke vel
hvor mange år må til
før raset blir uunngåelig?
gebrokkent, uferdig, svak, svak, sv
tran, trådløse følelser, tanker som føder
et selvkonstruert jeg
ufrie kropper i frie samfunn
individualitet, kan skille det
ene blåe øyet fra det neste
et hav som ikke er sint
en sky av forvirring
trodde ikke på dagen, før jeg kom hit
mal vegger, sier terapeuten
mal, og du skal se
at allting vil ordne seg
arrene gror fram, bestemor vokser seg ut av minnene, blir
til kråke, til bjørk, et framtidig slektstre synlig i årene, ingen
rettferdighet i lovene, jeg peker mot brystet, bestemor ser bort
dagene fylles med ord, språket åpner seg
etterlengtet forløsning
syv timers lange bussturer
får livets bløtkake til å lukte
skriv fram dagen, sier terapeuten,
den grønne enga, de høye hestene
grønne enger, høye hester skal jeg skrive,
den dagen verden slutter å produsere
jenter som meg
på et blunk blir språket mitt
det som før falt
fordrive, forfalle, forløpe, foregå
spiser tørrfisk, blåser i løvetann,
himmelen klar og blå
klar og blå
jeg merker det, sier terapeuten
du er ulykkelig på en ny måte
tilbakefallet kommer en formiddag
fastlandet blir igjen til hav
svart, kvelende vann
og jeg vet ikke hvordan flykte
vil spørre alle jeg ser:
hva tenker du når du ser havet?
vil spørre:
husker du poeten som diktet en sannhet
det er mulig å forsone seg med
hvor er det blitt av han?
sa til terapeuten at jeg er menneske
hun sa:
men i alle dager, hvorfor sier du det?
når jeg tenker Europa, låser kjeven min seg
de krever svar, men stiller ingen spørsmål,
vil ha kvittering, men lar meg ikke kjøpe noe
hver kveld tar jeg av smilet, språket, klærne
jeg nekter å være takknemlig
bestemor er lang, svaier
i utakt med vinden
hun sier:
stå rakrygget som et hus
tem den glemte kroppen
herfra er du ikke lenger
deg
regnet mangler personlighet
skriver fra en annen tid
mens måkene synger frem
en uredd og lang
midsommernatt
plyndringen fortsetter, men inni meg
er det helt stille
-
/ collection of poems in original language
-
collection of poems in English language / (Untitled)
